Ferdinand Finne. Et liv til Glede

Ferdinand Finnes levetid strakte seg gjennom nesten hele det forrige århundre. Gjennom denne lange tidsperioden rakk Finne å oppleve, skape og formidle mye mer enn de fleste mennesker noen gang kan drømme om.

Ferdinand Finne ble født i Kristiania 1910, sønn av hr.adv. Severin Finne og
Esther Egeberg.

Han var vagabonden og livskunstneren, maleren og grafikeren, og avholdt kanskje flere utstillinger enn noen annen norsk kunstner

Hans forfatterskap nådde frem til et meget bredt publikum på tvers av alle samfunnslag og grenser. Finne var også gjennom store deler av sitt liv knyttet til teateret

I tillegg til alt dette evnet han å skape og formidle sitt kunstnerskap også innenfor en rekke andre uttrykksformer

Vagabonden Ferdinand Finnes siste reise gikk til Marokko i en alder av 89 år høsten 1999. Han ville som alltid reise alene, og uten bistand fra noen. I Marrakesh ble han alvorlig syk og like etter fløyet til Norge. Ferdinand sovnet stille inn nyttårsaften 1999, på århundrets siste dag.

Om forholdet til livets slutt skrev han følgende: "I Norge er døden svart, men jeg ser døden som en åpen port til lys. Et lys som er en fortsettelse av denne tilværelsen, men på et annet plan."

Ferdinand Finnes mangfoldighet kan ikke oppsummeres på en kort eg enkel måte. Allikevel følger en oversikt over noen viktige begivenheter og fakta i hans liv.

til topp

Utdannelse

Ferdinand Finne begynte tidlig å interessere seg for musikk, teather og
klær. 20 år gammel reiste han til Lyon for å studere silkeindustri,
deretter gikk turen til Paris for å arbeide med haute couture.

23 år gammel ble han kostymesjef ved Nationaltheatret hvor han laget kostymer som vakte oppsikt. Berlingske tidene skrev at man her hadde et talent for kostymer som teatre over hele Norden hadde noe å lære av.

Ferdinand Finne var den første norske statsborger som meldte seg til tjeneste i London etter krigsutbruddet i 1940. Etter å ha vært med på oppbyggingen av "Little Norway" i Canada, tjenestegjorde han ved flyvåpenets hovedkvarter i London. Han var major ved krigens slutt.

Under sitt opphold i London begynte han å male om søndagene under overvåking av den landflyktige Oskar Kokoschka.

I årene 1949-51 var han elev ved Kunstakademiet under Per Krogh og Jean Heiberg, deretter ved SHKS under Thorbjørn Lie-Jørgensen.

I 1953 studerte han ved Fernand Légers malerskole i Paris.

til topp

Vagabonden Ferdinand Finne

Ferdinand Finnes eventyrtrang gjorde at han allerede som 15 åring rømte hjemmefra for å høre opera i Berlin. Tyve år gammel forlot han Lyon hvor han studerte silkefabrikasjon, for å slå seg ned på Capri i et spennende internasjonalt miljø.

Fra da av gikk han egne veier.

Finne reiste i minst 20 år med ryggsekk fra øy til øy i Egeerhavet.

Sommeren og høsten 1982 reiste han i noen måneder i Stillehavet, hvor han oppsøkte Gaugins grav på Marquesasøyene, fem dagers seilas fra Tahiti. Ved samme anledning besøkte han Marlon Brandos paradisiske atoll, Tetiaroa.

Ferdinand Finne hadde i 25 år sitt hjem i Spania, først på Ibiza, deretter Mallorca, og så tilbake til Ibiza igjen. Senere flyttet han til Monaco.

Reiselysten var hele tiden like levende, og hans uunngåelige moped ventet ham overalt.

India ble i sen alder hans viktigste reisemål. Derfra hentet han materiale i form av bilder og tekst til sin siste viktige bok "Blå elefant - ekko fra India".

I 1996 dro han tilbake til India for tredje gang - igjen på en utmattende og trettende reise. Denne gang oppsøkte han sin fjernadopterte indiske 8 år gamle sønn, Raju, i slummen av Bombay.

Ferdinand Finne hadde fra 1995 Norge som sitt offisielle bosted gjennom sin leilighet i Riddervoldsgate i Oslo. Han oppholdt seg samtidig i lange perioder i Tourette-sur-loup, like i nærheten av St. Paul de Vence i Syd-Frankrike.

til topp

Maleren og grafikeren

Ferdinand Finne startet sitt virke som billedkunstner i London under krigen, hvor den store kunstneren Oskar Kokoschka ga ham korrektur og oppmuntring.

Etter tre år på Statens Kunstakademi i Oslo, med Per Krogh og Jean Heiberg som lærere, gikk han en vinter hos Fernand Léger i Paris.

Ferdinand Finne debuterte med en separatutstilling i Galleri Per i Oslo i 1954. "En moden debut" slo kritikerne fast. Ferdinands billedkunst besto helt frem til slutten av 1970 tallet nærmest utelukkende av malerier.

Øya Ibiza der Ferdinand i mange år hadde sitt hjem forløste ham som maler. Arbeidene fra Ibiza ble vist på utstilling i Oslo i forbindelse med hans 70 års dag i 1980.

Samtidig bemerket kritikerne en ny side ved Ferdinand Finnes kunstneriske virksomhet: grafikken. Fra da av og livet ut skulle grafikken bli Finnes viktigste kunstneriske uttrykksform.

Til tross for at hans virke som grafiker først startet like før hans 70 års dag, dvs på slutten av 80-tallet, rakk Finne de 20 siste årene av sitt liv å arbeide frem en imponerende produksjon av grafisk billedkunst.

Gjennom sine 20 siste år skapte Ferdinand Finne rundt 500 ulike grafiske arbeider. Man kan ikke annet enn å beundre denne arbeidsinnsatsen og skaperevnen - spesielt fra en mann som gjorde dette mellom sitt syttiende og nittiende leveår.

Ferdinand Finne ble i 1991 utnevnt av Kongen til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige norske Sankt Olavs orden "for mangesidig kunstnerisk virke"

I 1993 ga han en anselig pengesum til opprettelsen av "Ferdinand Finnes gledespris", disponert gjennom Henie-Onstad Kunstsenter. Ferdinand hadde ikke glemt vanskelighetene med å kaste seg ut i livet som ung kunstner, og prisen ble bestemt å gå til unge norske kunstnere.

I 1996 ble tre av hans malerier fra Ibiza-tiden i begynnelsen av 70-tallet innlemmet i Nasjonalgalleriets fast norske samling.

til topp


Offentlige samlinger


Ferdinand Finne er representert i Nasjonalgalleriet i Oslos faste norske samling.

I tillegg er Finne innkjøpt av Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo Kommunes Kunstsamlinger, Kunst på arbeidsplassen, Lillehammer bys Malerisamling, Trøndelag Kunstgalleri, Drammen Kunstforenings faste samling, Ålesund Kunstforenings faste samling, Kristiansund Kunstforenings faste samling, Storebrand, Norsk Hydro og DnB.

Han er dessuten representert i Bergen Billedgalleri, Stavanger Faste Galleri, Christiansands Kunstforening og Henie-Onstad Kunstsenter.

Urnen i hans porselensservise med motiver fra India (fra Porsgrund Porcelensfabrikk) er innkjøpt av Kunstindustrimuseet.

til topp

Kritikernes forhold til Ferdinand Finne

Ferdinand Finne oppnådde noe så unorsk som å bli en meget folkekjær kunstner. Gjennom hardt arbeid, sitt talent, og sin store kommunikasjonsevne nådde han på en bedre måte enn kanskje noen annen frem til helt vanlige mannesker med sin kunst.

Kunstkritikerne var imidlertid ikke alltid overvettes begeistret, og mange ville ikke ta hans kunst på alvor. Innvendingene skyldtes nok ofte at hans uttrykksform gikk på tvers av det tidsriktige, og kanskje også et snev av forakt for hans "folkelighet".

På den annen side fantes det heldigvis også toneangivende kritikere som evnet å betrakte hans kunst "uhildet".

Når man i ettertid leser disse kritikkene gir dette en vesentlig og interessant nøkkel til å forstå Ferdinand Finnes kunst. Noen av disse gjengis i det følgende:

Om utstillingen til hans 70-årsdag i 1980
Arbeidene fra Ibiza som ble vist på utstilling i Oslo i forbindelse med hans 70 års dag i 1980, ble omtalt av Erik Egeland i Aftenposten:

"I sitt syttiende år er han nådd frem som bildende kunstner, og står ved sin form i lutret utgave".

Om utstillingen til hans 75-årsdag i 1985
Erik Egeland omtalte Finnes utstilling i Oslo i 1985 i forbindelse med 75 års dagen blant annet slik:

"Denne grundighet gjennomtrenger også den tekniske prosess. Disse farve-etsningene utstråler en enestående karakter i sin trykkvalitet og farvesubstans. Den hever dem langt over den grafiske produksjon man ellers vanligvis ser. Den gir den et preg av noe kostelig. I sitt 76. år befester Ferdinand Finne sin stilling som en av våre betydeligste grafikere."

Harald Flor i Dagbladet skrev om samme utstilling i en grundig og omfattende anmeldelse:

"… de smertelige erfaringene har også bidratt til å fornye den etiske grunnholdningen, som ikke bare gir seg uttrykk gjennom ordet, men i like sterk grad gjennom bildet.

Her spiller verdens-vandreren sordin, tro mot sitt harmoni-begrep og det måtehold som franskmennene kaller mésure.

I motsetning til den letthet Finne tidligere formet sine teaterkreasjoner med, har hans vei mot å formulere seg i bilder innebåret arbeid og atter arbeid.

Han skriver et sted i boka om den tunge steinbæringa som var forutsetningen for en sørlandshaves sakte fremvekst. Det er vel noe av en lignende prosess som ligger til grunn for de grafiske bildene.

Liksom Finne har søkt og funnet sine øyer under ulike himmelstrøk, har han reist til det ene etter det andre grafiske verksted i Europas storbyer. Vagabonden er da heller ingen lettbent flanør på kobberplaten - den mange kunstnere i dag ikke er i nærheten av, selv om de signerer dusinvis av opplag i året. Finne er med i alle stadier av prosessen, også her gjelder grunnregelen om at "veien blir til mens du går".

Likevel er det først og fremst de billedmessige resultatene som vitner om opphavsmannens innsats, og hans vilje til å variere det grafiske uttrykksregisteret. Finne holder seg likevel langt unna tendensen til å lage tekniske lekkerbiskner for deres egen skyld.

Virkemidlene er motivert ut fra den funksjon de skal tjene i bildet. Her er det igjen den omsorgsfulle gartneren; med blikk for den næring av harpiks, sverte og syre som skal omdanne forestillingens frø til en "grafisk plante".

Etter en omtale av Finnes blomsterbilder slutter Harald Flor sin anmeldelse: "I slike bilder har Ferdinand Finne oppnådd sitt mål om å trenge seende inn i tingene"

Om 80-årsdags jubileumsutstillingen på Henie-Onstad utstillingen i 1990
Finnes utstilling på Henie Onstad Kunstsenter ble en enorm suksess, og hans definitive nasjonale gjennombrudd.

Kunstsenterets direktør Per Hovdenak skrev i utstillingens katalog: "Grafikken har bidratt til å kommunisere Finnes mangfoldige billedverden til et bredt publikum og derved lagt grunnlaget for hans popularitet. Men det har også tilskyndet en viktig utvikling med oppsiktsvekkende kunstneriske resultater."

I et stort oppslag i Aftenposten skrev Erik Egeland:" Hittil har Finne produsert 17 store abstrakte bilder. De representerer en dyptgående fornyelse i den snart åtti-årige kunstnerens hvileløse utvikling"

Harald Flors anmeldelse i Dagbladet bar overskriften: "Finne fant frem", og gikk langt i å hylle både kunstnerens arbeid, metoder og resultater.

til topp

Utstillinger

Ferdinand Finne begynte som de fleste kunstnere å stille ut i det små med en rekke mindre utstillinger. Etter hvert som hans kunstnerskap og popularitet økte tillot dette ham også å avholde større markeringer.

Finne holdet selv en meget stram - og sannsynligvis klok- regi over sin utstillingsvirksomhet.

Hans store markeringer ble lagt med passende mellomrom, og gjerne i forbindelse med sine jubileer. Samtidig visste han godt å spre dem både i tid og sted for å holde på sitt publikum.

Mellom de store utstillingene holdt han hele tiden en jevn strøm av mindre utstillinger over praktisk talt hele Norge. Disse var tallrike, og det finnes knapt noen oversikt fullstendig oversikt over dem.

Av de store utstillingene han holdt, er de viktigste følgende:

Athen 1983
Utstillingen ble arrangert i forbindelse med den greske utgaven av hans bok "en krans av greske øyer".

Harstad 1984
Finne var dette året festspillutstiller i Harstad.

Oslo 1985
Jubileumsutstillingen til 75 års-dagen i 1985 ble den første opptakten til hans senere posisjon som landets kanskje mest folkekjære kunstner. Publikum strømmet til, og salgssuksessen var et faktum.

Bergen 1986
I oktober 1986 Stilte han ut i Bergen Kunstforening. Det ble den største publikums- og salgssuksessen i kunstforeningens 148-årige historie, med ca 20.000 besøkende i de to og en halv ukene utstillingen varte.

Henie-Onstad utstillingen i 1990
Finnes utstilling på Henie Onstad Kunstsenter ble en enorm suksess, og hans definitive nasjonale gjennombrudd. Det var å denne utstillingen han virkelig fikk folket i tale. Ikke mindre enn 74.000 mennesker besøkte utstillingen i løpet av kun 5 uker, og dette ble inntil da den største suksess i kunstsenterets historie.

Tromsø 1994
I oktober 1994 stile han ut i Tromsø kunstforening i forbindlese med feiringen av 100 års jubileet. Samtidig arrangerte han en musikk-uke med konserter. Utstillingen hadde igjen rekordbesøk.

Tronheim 1995
Ny utstilling med samme meget gode respons fra publikum.

Galleri F 15 på Jeløya ved Moss, våren 1996
Utstillingen ble en masse-gjentagelse av suksessen på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i 1990. Samtidig arrangerte han "kammer-aftener" med musikk og poesi.

til topp


Forfatterskap

Det er blitt sagt om Finnes forfatterskap følgende:

"Hans bøker er unike blandinger av selvbiografi og livserkjennelse. De viser både skapelsesprosessen hos en kunstner, og glimt av historie og kunsthistorie."

De fleste av bøkene har et bakgrunnsteppe fra hans omfattende reiser, møte med kunstnere og opplevelse av natur og kunst, særlig i Middelhavsområdet.


Ferdinand Finnes forfatterskap omfatter:

1939: "Store motekonger", Gyldendal Norsk Forlag.

1956: "Øya og huset", Ernst G. Mortensens Forlag.

1967: "Den grønne lagune", Ernst G. Mortensens Forlag.

1974: "Så vidt jeg husker" Gyldendal Norsk Forlag (nytt opplag i 1980).

1977: "En krans av greske øyer", Gyldendal Norsk Forlag. (Nye opplag i 1983 og 1984, ny revidert utgave i 1986. Utkommet på spansk i Finnes egen oversettelse. Utkommet på gresk i 1984).

1985: "Veien blir til mens du går", J.M. Stenersens Forlag.

1988. "Den grønne lagune" ny utgave, Dreyers Forlag.

1990: "Vandrer mot en annen strand", Dreyers Forlag.

1991: "Ringer i et hav". Kunstbokutgave av "En krans av greske øyer", med
tillegg av nytt stoff. Gyldendal Norsk Forlag.

1993: "Sangen om Sørlandet". En videreutviklet utgave i kunstbokformat av "Øya og huset"

1995: "Bord til Glede", Orfeus Forlag. (skrevet av Merethe Lie-Hoel)

1998: "Blå elefant - ekko fra India" Orfeus Forlag.

Ferdinand Finne har solgt over 200.000 kunstbøker siden 1985.

til topp

Teatermannen Ferdinand Finne

Den unge Ferdinand Finne ble 23 år gammel ansatt som kostymesjef på
Nationaltheatret i 1934. Et par år senere kunne Anton Rønneberg skrive i aftenposten at "Ferdinand Finnes betydning for norsk teater i øyeblikket holder faktisk på å bli sensasjonell"

Etter krigen laget han dekorasjoner og kostymer til en rekke oppsetninger på teatre i Oslo, London og København. Hans oppgaver som scenograf strekker seg fra oppsetninger av Oscar Wilde og Ibsen, til Shakespeare og Kinck.

I 1993 lagde han kostymene til Bentein Baardsens oppsetning av Ibsens "Catilina" i steinbruddet ved Fjære kirke utenfor Grimstad. Steinar Hansson skrev den gang: "Dette er Ferdinand Finnes forestilling, først og fremst! Og Arne Norheims"

Han har også laget dekorasjoner og kostymer til ballett.


Ferdinands andre uttrykksformer

Han har laget glassmaleriene til Beitostølen kapell og drikkeglass for Hadeland glassverk, og frokostservise for Steninge slott i Sverige.

Finne har også arbeidet aktivt med skulptur.

Finne ga også design til den store salgssuksessen: "Sitronserviset" og senere "Eventyrserviset" i samarbeid med Porsgrunds Porselænsfabrik.

Finne lagde i sitt siste leveår glassfatserien "Fat til glede" og vasen "Ferdinands blå."

til topp



Temaer om Finne
Utdannelse
Vagabonden
Maleren og grafikeren
Offentlige samlinger
Kritikker
Utstillinger
Forfatterskap
Teatermannen
Andre uttrykksformer